Recently in Kolonihistorie Category

Danske koloniforsøk og forsøk på plantasjedrift 1788 - 1835

Danmark-Norge var det første europeiske landet som vedtok å gjøre slutt på den danske slavehandelen. Forbudet ble vedtatt ved kongelig resolusjon av 24. februar 1792, men skulle ikke settes i verk før 1. januar 1803. Fra da av skulle ingen danske statsborgere ha lov til å kjøpe eller selge slaver. Bakgrunnen for vedtaket var slett ikke gjort ut fra et idealistisk og humant aspekt. Vedtaket var på mange vis helt nødvendig for Danmark.[1] For det første var ikke slavehandelen lønnsom lenger[2], og for det andre var det sterke signal om at England ville gå inn for et forbud mot slavehandelen ganske raskt. Dersom det skjedde ville det bli umulig for danskene å fortsette handelen. Selv om det britiske parlamentet forkastet et forslag om forbud i april 1791, satte den danske regjeringen ned en kommisjon; Kommisjonen til Negerhandelens bedre Indretning paa de vestindiske Ejlande og Kysten Guinea, for å se nærmere på saken. I desember samme året gikk komiteen inn for å intensivere slavehandelen i en ti-årsperiode fram til 1803, da slavehandelen skulle oppgis. Målet var innenfor denne tiårsperioden å sikre en stor nok slavekontingent til Vestindia, for igjen å sikre en økonomisk forsvarlig sukkerproduksjon. Problemet var at slavene i Vestindia ikke reproduserte seg slik at de stadig måtte få ny tilførsel av slaver. Årsaken var de elendige forholdene slavene der levde under. Debatten dreide seg derfor mye om hvordan disse forholdene kunne utbedres i denne perioden.[3] Fra 1792 ble all dansk slavehandel frigjort, og hvem som helst kunne kjøpe og selge slaver. Fortene på Gullkysten ble overtatt av den danske staten, og for å dekke sine utgifter tok staten 10 riksdaler. per slave.

Men forbudet skapte et problem. Når slavehandelen var slutt ville fortene bli en økonomisk byrde for staten. De ville ikke lenger ha noen funksjon og derfor heller ingen verdi for Danmark dersom de ikke kunne utnyttes kommersielt på en eller annen måte. Kommisjonen tok ikke stilling til hva som skulle skje med de danske fortene på Gullkysten etter at slavehandelen ble opphevet, men de uttrykte at et videre vedlikehold av fortene ville avhenge av om det var mulig å etablere kolonier i denne regionen for å kultivere de samme eksportvarene som ble dyrket i Vestindia.[4] I den kommende ti-årsperioden ble det derfor maktpåliggende for den danske regjeringen å vurdere om det var mulig å utnytte Gullkysten kommersielt. Tanken om å dyrke vestindiske varer som sukker, bomull og kaffe i Afrika var på det tidspunktet ikke fremmed for den danske regjeringen. Et slikt prosjekt var alt satt i gang på Gullkysten i 1788, av finansminister Ernst Schimmelmann.[5] Ideen bak prosjektet kom fra en tidligere lege ved Christiansborg, Poul Erdman Isert.[6] Isert baserte sitt prosjekt på ren idealisme, som et ledd i kampen mot slavehandelen. Isert hadde sett forholdene slavene i Vestindia levde under. Hans plan var å bygge opp en jordbrukskoloni av dansker, men basert på slaver (hvis barn skulle frigis senere).[7] Sammen med Isert utarbeidet Schimmelmanns sekretær, Kirsten, et forslag til en slik konloni. Isert fikk sin autorisasjon fra kongen, noe som viser at prosjektet var seriøst ment. På tross av at statsrådet sto samlet om Iserts koloniforsøk, ser det ut som om Schimmelmann ville ha minst mulig oppstyr rundt prosjektet. Schimmelmann var redd for den britiske reaksjonen hvis danskane kjøpte et større innlandsområde på Gullkysten. Han var og redd for at handelskompaniets representanter ville oppfatte kolonien som en konkurrent og lage vanskeligheter for forsøket.[8] Koloniprosjekt ble derfor framstilt som delvis privat med en viss statlig støtte.[9]

Prosjektet var kontroversielt i de danske politiske kretsene, og kunne oppfattast som en konkurrent til plantasjedriften i Vestindia, der motstanden mot å stoppe slavehandelen var stor.[10] Økonomisk sett var også et slikt prosjekt svært kostbart. Iserts forsøk var ikke enestående. Alt tidlig på 1780-tallet var det flere briter som utviklet planer for kolonisering i Afrika med tanke på å sivilisere afrikanerne og dyrke kommersielle produkt for et eksportmarked.[11]

Isert sitt koloniforsøk falt uheldig ut. Han døde bare noen måneder etter at han kom til Afrika, og den videre driften ble motarbeidet av administrasjonen på Gullkysten.[12] Årsaken var interessemotsetningene mellom slavehandlerne og kolonistene. Fra 1795 fikk alle embetsmenn på kysten rett til å kjøpe og selge slaver, dette for å øke tallet på slaver til Vestindia. Flere personer som tidligere hadde vært ansatt ved fortene etablerte seg som såkalte frihandlere. Det skapte mindre interesse for andre prosjekt som konkurrerte med slavehandelen. Plantasjedriften hadde også behov for mange slaver til dyrkingsarbeidet. Slik konkurrerte plantasjedriften med slavehandelen. [13]

Men selv om Iserts plantasje fikk en dårlig start, var ikke Schimmelmann villig til å gi opp prosjektet. Regjeringen beordret derfor i 1791 Julius von Rohr til Gullkysten for å undersøke om mulighetene for å drive Isert sitt anlegg videre. Von Rohr var en kjent botanist og agronom og arbeidet for den danske regjering i Vestindia.[14] Von Rohr ble imidlertid syk, men før han døde ga han sine fullmakter videre til Hans Nielsen Flindt, som også var engasjert som medarbeider. Flindt kom til Gullkysten i 1793, men i stedet for å gå videre med Fredriksnopel opparbeidde han et nytt anlegg noen kilometer lenger sør, Fredrikssted, der landet var flatere.[15] Flindt ble imidlertid kalt hjem i 1795, da regjeringen fikk melding om von Rohrs død.[16] Enda en gang så det ut til at regjeringens forsøk hadde mislyktes.

Et nytt forsøk ble gjort i 1795. Juristen Hans Moe ble bedt om å se nærmare på situasjonen på Gullkysten.[17] Moe gikk primært inn for å legge ned hele driften, men Kommisjonen til negerhandelens bedre Indretning tilrådde regjeringen istedet å redusere driften av fortene og konsentrere kolonianleggene til Rio Volta.[18] Fortene Christiansborg og Prindsensteen burde nedlegges fordi de krevde størst kostnader og vedlikehold.[19] Kommisjonen gikk ikke inn for kolonisering, da det ville bli for dyrt, men foreslo å avsette 5000 riksdaler som støtte til private plantasjeforsøk.[20] I brev fra Generaltoldkammeret av 30. november 1796 til administrasjonen på Gullkysten, ble det uttrykt at kongen oppmuntret til jordbruk, særleg ved Rio Volta.[21] Fortene Kongensteen og Fredensborg skulle beskytte plantasjene, og det skulle også være mulig å bruke fortene sine faste arbeidsslaver. Produktene de primært skulle dyrke var bomull, kaffe og andre "nyttige Producter". De kunne søke økonomisk støtte dersom de hadde oppnådd gode resultat med anleggene sine.[22] Samtidig ble lokale afrikanske bønder oppmuntret til å produsere de samme produktene for eksport. Slik prøvde den danske regjering å dra flere deler av det afrikanske samfunnet inn i en eksportproduksjon.

I 1796 var det fremdeles ikke bevis for at det var mulig å produsere denne type produkt. Vedtaket må derfor tolkes dit at regjeringen ville gjøre nye forsøk med å prøve ut visse jordbruksprodukt som eksportvarer, men vedtaket må også tolkes som at den danske regjeringen vegret seg for å ta på seg et for stort ansvar og for store forpliktelser. Det var ikke lenger snakk om kolonialisering, men forsøk med enkeltplantasjer. Videre skulle støtten gies i ettertid - og bare dersom produksjonen viste seg å være vellykket. Det kan se ut som regjeringen (finansminister Schimmelmann) er forsiktig med å gi midler til prosjekt som kunne oppfattes som konkurrerende til den framdeles pågående slavehandelen, eller i konkurranse med sukkerproduksjonen i Vestindia. Schimmelmann var avventende til hva som ville skje med forholdene for slaver i Vestindia.

Hvordan ble så denne oppmodingen oppfattet og satt ut i livet på Gullkysten? Rådet på Gullkysten sendte flere brev til Generaltoldkammeret der de gjorde oppmerksom på de vanskelighetene som var forbundet med plantasjevirksomhet både når det gjaldt klima, mortalitet, jordsmonn, transportmuligheter, forholdet til lokalsamfunnet og liknende. De var også uforstående til vaglet av Rio Volta som satsingsområde for jordbruk, fordi forholdene der ikke egnet seg.[23] De gjorde og oppmerksom på hvor viktig slavehandelen var for et positivt forhold mellom danskane og deres afrikanske allierte handelspartnere. Derfor ba de heller om å få utvidet slavehandelen med flere år.[24] For slavehandlerne på Gullkysten var det nokså utenkelig at en 200-års gammel tradisjon skulle bli brutt. Motstanden mot forbudet var også massivt blant plantasjeeierne i Vestindia - og i visse politiske sirkler i Danmark.[25]

Men ikke alle på Gullkysten var motstandere av denne nye politiske retningen som skulle sikre en fremtidig og lovlig vareeksport. I 1795 ble J. P. D. Wrisberg ny guvernør.[26] Han tilhørte en gammel slavehandlerfamilie, og i følge kilder var han engasjert i slavehandelen også etter at forbudet var satt i verk, men Wrisberg må ha vært en pragmatikar - for det ser ut til at han så nye muligheter for kommersiell fortjeneste i plantasjedrift.[27] I juli 1797 begynte han på et større plantasjeanlegg, Fredriksberg, et par kilometer nord for Christiansborg, der han etter hvert satset på bomull. Han kjøpte øya Bimbia i beninbukta, for statsmidler, der han forsøkte med jordbruk i tillegg til handel med farvetre, voks, olje og elfenben.[28] På det tidspunktet var det bare en privatperson som hadde tatt oppfordringen fra regjeringen om å drive jordbruk. Det var Peter Meyer, som hadde vært på Gullkysten siden 1777, og som tidligere hadde gjort forsøk med bomullsplanting slik også Wrisberg hadde.[29] Wrisberg og Meyer ser ut til å ha vært de eneste som tok utfordringene fra regjeringen seriøst.[30] Meyer anla en plantasje på Legon Hills like nord for Accra (der Universitetet i Ghana i dag ligger).

Om de positive signalene fra Wrisberg og Meyer påvirket Schimmelmann er vanskelig å vite, men i 1799 ble det bestemt å gjøre et nytt forsøk. I utgangspunktet hadde Generaltold-kammeret tenkt å tilsette en lege, som skulle gjøre vitenskapelige undersøkelser om mulighetene for kommersiell utnytting av naturressursene på Gullkysten.[31] Men ingen lege søkte stillingen, og medisinerstudenten Peter Thonning fikk derfor tilbud om å reise til Gullkysten for å undersøke forholdene for kommersiell drift med naturprodukt og eventuelle dyrkingsmuligheter for vestindiske produkt. Et tilbud som smigrede mig, forteller Thonning.[32]

Før Thonning reiste til Gullkysten ble avgjørelsen om å redusere virksomheten på Gullkysten opphevet, 12. mai 1799.[33] Samtidig ble Jens Nielsen Flindt tilsatt som kommandant på Kongensteen. Flindt hadde flere ganger søkt om denne posten med den grunngiving at han som kommandant kunne sette i gang plantasjedrift ved bruk av fortets faste slaver.[34] Flindt fikk støtte fra fondet Ad usus publicus, slik både Fredriksnopel og Fredrikssted hadde fått.[35] Flindt fikk med andre ord støtte før prosjektet ble igangsatt, og før han kunne bevise at han vil lykkes. En kan stille spørsmål om Flindt fikk kommandantposten ved Kongensteen for å bevise at regjeringen sin satsing på Rio Volta var rett.

Grunnen til at regjeringen var så opptatt av området ved Rio Volta kan skyldes Schimmelmann sin korrespondanse med guvernør Biørn, i tillegg til at regjeringen i Danmark nok hadde et nokså mangelfullt bilde av geografien og naturforholdene på Gullkysten.[36] Biørn ville ikke ha jordbruk i Akuapem fordi savehandelen var mest lukrativ i dette området. Han så på elva Volta som en god transportvei til kysten. Men det skulle vise seg at forholdene ved Volta slett ikke var gunstige for jordbruksdyrking. Flindts plantasje Ejebo var fullstendig mislykket med unntak av et brennevinsbrenneri som han anla. Flindt fikk heller ikke nye lån da han søkte om dette i 1804.[37] En av årsakane til det kan være at Peter Thonning da hadde rapportert sine tvil om jordbruks-forholdene i voltaområdet.[38] Før 1800 ble det gjort forsøk med seks plantasjer; to i Voltaområdet, to i Akuapem og to ved Accra. Bare de to siste lyktes i noen grad.

Samtidig med Thonnings oppholdt i Afrika pågikk diskusjonene i de politiske fora i København, om hvorvidt forbudet mot slavehandelen nå skulle iverksettes. De vestindiske plantasjeeierne ville forlenge slavehandelen.[39] Det viste seg at plantasjeeierne ikke hadde greid å skape forhold som medførte en økning i slavebefolkningen. Schimmelmann utarbeidet derfor en egen plan for å forbetre levevilkårene for slavene i Vestindia; en plan som var nøye sammenkoblet med koloniforsøk i Afrika, med hele ti sider om plantasjedrift der.[40] Han uttrykte klart at målet var å danne en koloni i Afrika, som skulle knyttes til Danmark og Vestindia. Kommisjonen så positivt på planen. Det, sammen med Thonning sine funn og hans nøyaktige beskrivelse av Gullkysten, var sannsynligvis medvirkende til at Schimmelmann ba Thonning om å utarbeide en overordnet plan for å etablere en koloni basert på plantasjejordbruk på Gullkysten. I 1805 leverte Thonning den nye planen.[41] I perioden 1806-09 ble det gjort flere endringer i planen, noe som tyder på at den ble drøftet.[42] I samme periode skjedde det også en viss videreutvikling av plantasjedrift på Gullkysten. Flere private kjøpmenn og daværende guvernør Chr. Schiønning, [43] satset stort på jordbruk i området ved foten av akuapemfjellene. Fram mot 1811 var det åtte plantasjer i drift mellom Accra og Akuapem. Årsaken var nok at slavehandelen definitivt var slutt og handelen ellers ga liten fortjeneste. Plantasjedrift ble derfor en mulighet til selv å utvikle lovlige handelsvarer for eksport. Se oversikt over dansk plantasjedrift.

Forsøkene på plantasjedrift og kolonisering på Gullkysten må sies å ha hatt et klart statlig pådriv, men diskusjonen om kolonisering og dyrking av såkalte indiske varer for eksport ser ut til å ende med Thonnings plan. Flere ting førte til at det ikke skjedde noe videre fra den danske regjeringens side med koloniforsøk eller plantasjer i stor skala. I 1807 ble Danmark involvert i napoleonskrigen, som førte til full stans i kommunikasjonen mellom Gullkysten og Danmark. Under slike forhold var det ikke mulig å involvere seg i prosjekt i Afrika. Det andre forholdet som kom til å sette en stopp for videre danske plantasjeforsøk var det stadig dårligere forholdet mellom danskene og deres afrikanske allierte på Gullkysten. Dernest brøt det ut et indre oppgjør mellom Asante og flere av statene som var alliert med Danmark. De danske plantasjene ble som en følge av dette oppgitt.[44] Den danske økonomien etter napoleonskrigen var fullstendig bankerott - og mulighetene for å investere på Gullkysten var minimal. Det må og nevnes at sukkerproduksjonen på St. Croix ble mindre lønnsom etter napoleonskrigen, og ny satsinger med sukkerproduksjon i Afrika var derfor ikke aktuelt.

Fram mot 1820 var det liten handelsaktivitet på Gullkysten. Dette, i tillegg til den vanskelige økonomiske situasjonen etter Napoleonskrigen, fikk den danske regjeringen til å gjøre et forsøk på å selge fortene på Gullkysten i 1816. De var blant annet interessert i å bytte fortene med den portugisiske øya Princess i biafrabukta.[45] Dette mislyktes, og for å få ned utgiftene prøvde de å redusere virksomheten til Christiansborg og Kongensteen fort.

Var så de danske koloniplanene døde? I løpet av 1820 og 1830-åra kom det flere fremlegg fra embetsmenn på Gullkysten, som hevdet at kolonisering av de danske områdene var det eneste som kunne skaffe "Moderlandet" nytte av fortene.[46] Samtidig skjedde det et oppkjøp og revitalisering av flere av de gamle plantasjeanleggene.[47] Fra 1820-åra var det med andre ord en økende interesse for å satse på å dyrke jordbruksprodukt for eksport hos danske embetsmenn og kjøpmenn på Gullkysten. Presset på Generaltoldkammeret og regjeringen økte for et større dansk engasjement. Presset kom fra tre av guvernørene på Gullkysten; Peter Svane Steffens i 1821,[48] Johan Christopher Richlieu, 1824 -25[49] og Hendrik Gerhard Lind i 1828 - 1832.[50] Guvernør Peter Svane Steffens hevdet at britene ville anlegge plantasjer og kolonialisere landet, og at den eneste måten de kunne komme dem i forkjøpet var at danskene kunne ta opp igjen plantasjedriften.[51] Regjeringen ga en støtte på 3000 riksdaler, men støtten var betinget at det bare skulle dyrkes kaffe, og at plantasjene skulle ligge i området i Akuapem mellom Jadufa og Sakumo, der de tidligere plantasjene hadde ligget. Med dette ser det ut som regjeringen hadde lagt ned tanken om plantasjedrift og kolonisering i Voltaområdet, men at de fremdeles var opptatt av Gullkysten som en mulig eksportprodusent av såkalte indiske koloniprodukt.

Etter inspirasjon fra britiske kjøpmenn i Accra, ble det rundt 1825 under guvernør Richlieu, også satt i gang produksjon av mais for eksport.[52] En dansk møllebygger ble sendt ned og en mølle ble bygget for å male maismel som skulle sendes til Vestindia.[53] Samtidig satte regjeringen ned en kommisjon for å se på hele virksomheten og ta stilling til Philip Wrisberg sin koloniplan.[54] De undersøkte også  området ved Volta, for å se om det var brukbart tømmer der.[55] Nørregaard hevder at kommisjonen sitt arbeid førte lite med seg, men det er likevel mulig å se på noen av resultatene som et bevisst forsøk på å styrke danskene sin posisjon på Gullkysten.[56] Skolevesenet skulle utbedres og et misjonsselskap fikk lov til å etablere seg innenfor det danske "området".[57] En viktigere nyskaping var oppbyggingen av en militærenhet. Det viser at danskenes planer var ekspansive.

Flere av de konkrete forbedringene skjedde i en særdeles vanskelig periode. Mellom 1823 til 1826 var det uavbrutt en krigssituasjon på Gullkysten.[58] Etter at de allierte statene på Gullkysten vant krigen mot Asante i 1826, begynte en politisk dragkamp mellom de afrikanske nasjonene og Asante, mellom dansker og briter og mellom danskene og deres allierte - for å sikre sine interesser. Motsetningene varte til 1831, da freden var et faktum.[59] Handelen på Gullkysten sank dramatisk i krigsåra, og økte ikke umiddelbart etter freden.[60] De allierte afrikanske statene på Gullkysten prøvde hele tiden å trenere freden, noe som gikk ut over handelen. Veiene gjennom Akyem og Akuapem ble stengt og danskene nektet adgang.[61] Guvernør Lind hevdet i 1829 at de afrikanske statene langs kysten gjorde alt de kunne for å motarbeide freden, samtidig som de var for fattige til å gi europeerne en handel de kunne leve av.[62] På tross av at danskene gjorde mye for å fremme politiske kontakter og allianser etter krigen hadde de svært lite kontroll over sine allierte på østkysten.[63] Krigen og fredsprosessen skapte endrede politiske relasjoner, og danskene kom i utakt med sine allierte partnere. Samtidig prøvde de britiske kjøpmennene å spille på disse motsetningene for å komme seg inn på det som ble oppfattet som dansk område; Akyem og Akuapem.[64] Britene hadde ifølge flere kilder tatt over det meste av den handelen som foregikk.[65]

Denne dragkampen mellom ulike politiske interesser medførte at danskene under fredsprosessen (1826-1831) krevde kontroll, eller dansk overhøyhet over det som danskene oppfattet som sin interessesfære. Dette området utgjorde mer enn en tredjedel av Gullkysten og inkluderte Ga-Adangme, Krobo, Akyem, Akuapem, deler av Anlo og Akwamu. Offisiell, politisk kontroll ville sikre dansk handelen.[66] Guvernør Lind stod gjennom hele fredsprosessen fast på kravet om at britene skulle godkjenne dansk overhøyhet på østkysten. Men det danske kravet ville ha ødelagt handelen for mange av de britiske kjøpmennene, særlig de som hadde sitt tilhold i Accra og som orienterte seg mot handel med flere av de danske alliansepartene. Det stred også mot det britiske idealet om fri handelsvirksomhet og ble motarbeidet gjennom hele fredsprosessen.

Parallelt med den politiske kampen for økt kontroll, ser vi altså en videre utvikling av plantasjedriften mot slutten av 1820-årene. På mange måter kan en si at plantasjedrift ble brukt som et strategisk virkemiddel i kampen for å fremme danske interesser, men samtidig var plantasjedrift og utviklinga av en eksportproduksjon klart et mål i seg selv. Guvernør Lind gjennomførte flere konkrete forbedringer med plantasje-virksomheten.[67] De hentet esler fra Cape Verde som skulle bedre transporten til plantasjene i Akuapem, og de fikk i gang et system med vedlikehold av vegnettet til plantasjene, til Labode og til det britiske fortet.[68] I 1828 anla guvernør Lind en større plantasje vest for Bibiase.[69] Denne plantasjen ble senere drevet for statlige midler.[70] Det var i alt sju plantasjer i 1835, drevet av dansker og afro-dansker. Til sammen hadde disse mellom 10 - 20.000 kaffetrær.[71]

Ved å utvikle egne eksportprodukt kunne danskene gi rom for nye handelsvarer som sto utenfor britisk kontroll. For å utvikle plantasjedriften var det nødvendig med større politisk kontroll over de aktuelle områdene. De måtte sikre at produksjonen ikke ble ødelagt av kriger, og at kommunikasjonen til kysten ikke ble stengt. Samtidig ville de gjennom en slik kontroll også sikre tilgang til arbeidskraft, og slik kunne danskene få kontroll både over produksjon og omsetting. Den økte plantasjeaktiviteten og det arbeidet guvernør Lind la ned for å styrke danskenes stilling, tvang den danske regjeringen til å ta stilling til hva som skulle skje med de verdiene de hadde på Gullkysten. I 1832 ble det derfor satt ned en kommisjon som skulle ta stilling til hva som skulle skje med de danske interessene på Gullkysten.

Guineakommisjonen sitt arbeid kom til å strekke seg over en periode på 15 år. I disse årene hadde konge og regjering et nokså vaklende forhold til virksomheten i Guinea. I november 1840 bestemte kong Christian 8. at fortene skulle selges, på tross av at kommisjonen enda ikke hadde avgitt sin endelige innstilling. Fire år senere ble det derimot bestemt, ved en kongelig resolusjon av 30. juli; "(at) man indtil videre verken skulle underhandle om salg, tænke på overdragelsen af besiddelserne til en fremmed magt eller helt opgive dem."[72] Årsaken var daværende guvernør Carstensens påtrykk. Men Carstensen skiftet mening og gikk etter hvert inn for at Danmark skulle selge fortene. Den økonomiske situasjonen i Danmark ga ikke rom for å kolonialisere Gullkysten. Den 3. april 1848 kom den kongelige resolusjonen som førte til salget av fortene til britene. Bare måneder etter, 27. juni 1848, kom Guineakommisjonen med sin instilling, I de nærmere 1000 sidene er det nokså klart at kommisjonen i hovedsak stilte seg positiv til de muligheter en kolonisering ville bety for Danmark, under forutsetning av politisk og økonomisk støtte fra Danmark. Kommisjonens innstilling ble ikke tatt til følge og i 1850 ble fortene overgitt til britene av daværende guvernør Carstensen.