Recently in Kommentar Category

I denne rapporten sammen med en annen rapport Thonning kaller Udkast til en historisk og geografisk Beskrivelse over de allierede Provindser ved de danske Besiddelser paa Kysten af Guinea, sammenfatter Thonning sine inntrykk fra oppholdet på Gullkysten. De to rapportene er svært forskjellige og omhandler ulike forhold. Udkast til ..... er en beretning om folkegruppa Ga. Tittelen skulle tilsi at det dreier seg om en skildring av flere stater eller folkegrupper, men i hovedsak har vi å gjøre med en skildring av forhold som angår samfunn og kultur kun hos folkegruppa Ga. Udkastet inneholder bare en kort beskrivelse av klima og geografiske forhold (generelt for Gullkysten), og gir ikke innblikk i Ga sin historie slik overskriften lover. Dokumentet er skrevet i 1801, mens han bodde på Christiansborg fort, og var tenkt som en del av den rapporten han skulle lage.[1] Men da den endelige rapporten kom i 1803, ga han ikke stor plass til de disse etnografiske betraktningene, men tok bare med visse deler fra Udkast til ...., og da i en langt mer forkortet og generell form. Thonnings skildring av "Negeren" på Gullkysten blir derfor stående som en noe generell og unyansert betraktning, særlig fordi Thonning bruker sin tidligere beskrivelse av Ga som en standard beskrivelse av alle folkegruppene på Gullkysten.

Thonnings Indberetning om det danske Territorium i guinea, er av en helt annen karakter enn Udkast til ..... Her har klimatiske og naturmessige forhold fått en større og mer systematisk plass. Thonning baserer sine undersøkelser på et stort område på Gullkysten. Tolv stater og folkegrupper er med når han drøfter de generelle forholdene for klima, jordbruk og næringsveier (kap 1 - 4). I den siste delen (kap 5-8) vurderer han derimot tre mindre geografiske områder når det gjelder mulighetene for å dyrke produkt som sukker, kaffe, bomull og eventuelt andre viktige nyttevekster for et europeisk publikum. Det ene er de høyereliggende områdene i Akuapem. Det andre er kystområdet rundt Accra, og det siste er deler av voltaregionen rundt Ada, på begge sider av Rio Volta. Det var også disse områdene Thonning besøkte på sine reiser, mens han var på Gullkysten. Han gjorde flere reiser både til Akuapem og til Volta der han i månedsvis samlet inn materiale, samtidig som han hadde samtaler med både de lokale folkegruppene og danskene på Gullkysten.

Likevel er både Thonnings kart og Thonnings to beskrivelser med på å gi et feilaktig bilde av de interne politiske forholdene på Gullkysten, så vel som danskenes forhold til de ulike statene der. I sitt Udkast til .... kaller han det området han vil beskrive for "Landet", og de ulike statene på Gullkysten får benevnelsen "Provindser". Ved å bruke benevnelsen land og provins får han leseren til å oppfatte denne delen av Gullkysten som et litt diffust landområde som hører sammen. Han sier riktignok senere at disse provinsene er ulike når det gjelder regjeringsform og språk.[2] Likevel signaliserer han at disse samfunnene ikke er selvstendige enheter eller stater. Selv om benevnelsen stat kan være problematisk å bruke på afrikanske forhold i førkolonial tid, i forhold til dagens definisjon/forståelse av en stat, er det vanlig å bruke begrepet stat. Afrikanske stater eller kongedømme var ikke like i formen, og grensene kunne raskt endre seg. Felles for mange av statene på Gullkysten var sentralisering av makt under en regent.

"Det danske territoriet", eller "de danske besiddelser", blir også et noe uklart område fordi Thonning refererer til langt flere stater og folkegrupper enn de som danskene hadde kontakt med, enten det dreidde seg om allianser eller handelsforbindelser. I Udkast til .... nevner han "de allierede Provinsene" som Ga, Adampi,[3] Augna,[4] Avinno,[5] Akotim,[6] Akwambu, Akvapim, Akim[7] og Asjanteh.[8] Bare et fåtall av disse statene var alliert med danskene. Danskene hadde kun handelsforbindelse med Asante, og først mot slutten av 1820-åra ble Akwamu dansk alliert;[9] Anlo var en slags løselig sammenslutning av flere bystater som danskene stadig lå i konflikt med, delvis på grunn av motsetninger mellom Ada og Anlo. Danskene var riktignok i allianse med noen av bystatene innenfor Anlo, men denne alliansen var tidvis svak. I Indberetning nevner han også "Landskaberne" Krepe[10] og Kvahu, men verken Akotim, Krepe og Kvahu var områder som danskene hadde særlig kontakt med. Mens Thonning oppholdt seg på Gullkysten, hadde danskene kun allianser med bystatene i Ga (untatt hollandsk og britisk Accra og den britiskallierte byen Prampram), bystatene Ningo, Ada (Thonnings Adampi), og byene på vestsida av Volta opp til Malphi (Thonnings Volta-Krepe). Noe svakere var alliansen med de enkeltstående bystatene Keta, Popo og Wey (som tidvis var en del av Anlo). Langt sterkere derimot var alliansen med Akuapem, som var en viktig brikke i danskene sitt maktforhold i forhold til Accra (britisk og hollandsk Accra). I tillegg kom en noe vagere allianse med Akyem.

Når Thonning bruker begrepet "det danske Territorium" gir det et skinn av dansk overhøyhet over statene danskene var i allianse med. I hovedsak var det politiske forbindelser mellom danskene og statene bygget opp enten som allianser eller som rene handelsforbindelser. For i det hele å få innpass i handelen på Gullkysten måtte de ulike europeiske nasjonene knytte allianser med flere ulike stater og nasjoner. Alliansene kunne skifte alt etter behov og muligheter og kunne være nokså kompliserte. De var med på å opprettholde maktbalansen både mellom de afrikanske statene og mellom de konkurrerende europeiske maktene på Gullkysten, der det hele tiden foregikk en kamp for å sikre seg størst mulig kontroll over slavehandelen. Alliansene innebar en gjensidig assistanse ved krig og konflikter, men var allikevel aldri bindende avtaler og ble opprettet i forhold til statene sitt politiske behov der og da. Ingen europeiske makter hadde kontroll over sine allierte. Likevel brukte danskene ofte uttrykk om sine allierte som "våre danske undersåtter" og "det danske teritorium" slik vi her ser Thonning gjør. Men også Thonning visste at uttrykket "dansk territorium" ikke var dekkende. I sin Indberetning i kapittel 5, § 36, sier han at "Herredømmet er kun en tom Lyd, thi Negerne ere i denne henseende ganske uafhængige af Europæerne, og følge kun deres egen Regiering og Love, med mindre det er ganske ligegyldige tilfælde, eller Europæerne viide at bestikke Magthaveren."

Det var derfor ingen politisk dekning for å kalle de danske allierte statene for "dansk Territorium". De allierte statene var selvstendige afrikanske stater som vurderte sine politiske trekk ut i fra hva som passet dem best. Det var politiske årsaker til at benevnelsen dansk territorium ble brukt, og uttrykket hadde trolig sitt opphav fra den danske administrasjonen på Gullkysten, som gjennom dette ga et skinn av en sterkere dansk posisjon enn det i virkeligheten var. I perioden etter 1800 festet begrepet seg i de danske rapportene. "Det danske territorium" ble et begrep som vant fotfeste ikke bare hos danskene selv, men også hos britene.

Det kom etter hvert flere rapporter fra Gullkysten som var bestilt av den danske regjering. En av disse var ført i pennen av Balthazar Christensen som tidligere hadde vært tjenestemann på Gullkysten. Han førte denne rapporten for Guineakommisjonen, oppnevnt i 1833 som skulle gi en innstilling til regjeringen om hvorvidt Danmark burde gå inn for videre plantasjedrift på Gullkysten. Også Christensen er opptatt av å vise at deler av Gullkysten var et dansk territorium. Han går enda lenger enn Thonning i å bekrefte dette.

I Guineakommisjonens Indberetning, bringer Christensen et nytt begrep inn i bildet. Ikke bare finnes det et dansk territorium, men det eksisterer også en dansk rett til dette området. Han snakker om det han kaller territorialretten, og hevder at ingen andre europeiske makter har rett til denne strekningen med unntak av britenes rett til Prampram og britisk Accra som ligger utenfor dansk territorium.[11] Han hevder videre at de danske rettene bygger på at statene bærer det danske flagget og er allierte med danskene.[12] Med andre ord har danskene gjennom sedvane og hevd bygd seg opp en rett til dette territorium, sier han. Denne argumentasjonen er trolig ment som en motvekt til eventuelle britiske og hollandske protester.[13] Samtidig understreker han at de afrikanske statene er selvstendige enheter der danskene har lite eller ingenting å si, men at dette er i ferd med å endre seg, og at statene er mer og mer villige til å underlegge seg danskene.[14] Som et eksempel bruker han visse skikker. Her nevner han forholdene i Ga, der han hevder at den danske guvernøren i større grad enn tidligere kontrollerer innsettingen av nytt overhode (kabuseer).[15] Han hevder også at styrkeforholdet mellom danskene og de afrikanske alliansepartnerne er i ferd med å gå i danskenes favør. Slik argumenterer Christensen for at dansk kolonialisering er politisk uproblematisk både ovenfor de afrikanske statene og de europeiske maktene på Gullkysten.

Peter Thonnings rapport fra 1803 er ut over dette en uvurderlig kilde til kunnskaper om det geografiske og naturfaglige på Gullkysten. Hans rapport må ha hatt en vesentlig betydning som grunnlag for en viss satsing på plantasjedrift der.