Linnea er 19 år. Hun var nokså ung da farfaren fikk diagnosen Huntingtons sykdom. Det husker hun ikke så mye av, men da hun gikk på ungdomsskolen fikk faren vite at også han var syk. Søsknene hennes gikk på barneskolen. Hun forteller om hvordan situasjonen var hjemme da - og hvordan sykdommen kom til å splitte familien.
Linnea var 14 år da faren fikk diagnosen. Hun hadde skjønt at han var syk en stund fordi han ikke greide å skjule at han gikk på medisiner. Han endret væremåten sin; ble mer hissig og irritabel. Han sluttet i jobben sin og gikk over i en annen jobb i firmaet, men han var ikke glad. Han ble mer innesluttet og mye lettere sint enn før. Pappa og mamma ble mer og mer uenige om ting, og jeg visste at det bare var et spørsmål om tid før de gikk fra hverandre, sier hun. Jeg bekymret meg mer over om de skulle skilles enn sykdommen. Men samtidig er det jo sykdommen som har ført til at mamma og pappa nå er skilt.
Linnea savner den gamle pappaen sin. Han har forandret seg nokså mye, sier hun. Før var han bestandig så god og trygg. Han var helten min. Han var den jeg alltid kunne regne med, den som alltid stilte opp. Den som kjørte meg rundt omkring. Han var den som hadde oversikten. Han som hadde to-dagers-skjegg som stakk så deilig på kinnet når han klemte meg når han kom hjem fra arbeid. Han luktet så deilig pappa. Nå er han ikke pappa lenger. Nå er det jeg som må være fornuftig og forstandig, det er jeg som må ha oversikt, det er jeg som må passe på. Han tenner for ingenting. Takler veldig dårlig å få flere ting opp på en gang. Kan kun takle en ting av gangen.
Linnea sier at hun skjønte at skilsmissen var uunngåelig. Foreldrene greide bare ikke å forholde seg til hverandre lenger. Hun syntes derfor det var en ok løsning til å begynne med, men ser nå at det har sine sider. Hun er lei seg for søsknene sine som fremdeles går på ungdomsskolen. Hun er redd for at de sliter med problem. Hun har dårlig kontakt med dem og vet egentlig ikke hvordan de har det. Selv har hun flyttet hjemmefra, men tiden før hun flyttet var veldig vanskelig. Hun orket nesten ikke være hjemme på grunn av konfliktene. Hun syntes det var så vondt og ubehagelig å bo sammen med familien at hun bare lengtet etter å komme seg ut og vekk.
Faren flyttet ut fra hjemmet for noen få år siden. Han ville at ungene skulle bo mye sammen med han, men slik er ble det ikke. De yngre søsknene bor der i perioder. Linnea sier hun synes uendelig synd på faren. Pappa vil ha oss mest mulig, sier hun, jeg tror han er redd og engstelig for å bli alene. Han strever med å finne ting som er verdt å holde på i livet, og gjør det han kan for at vi barna skal bli der. Kjøper, pusser opp, styrer på. Lokker med dyre reiser og greier. Jeg får så vondt av ham, for han prøver på en måte å "kjøpe" oss. Pappa er ikke så flink med ord, og jeg kan vel egentlig ikke huske at jeg har hørt ham si at han er glad i meg. Han har forsøkt på andre måter selvsagt, men nå prøver han mer enn noen gang. Samtidig klarer han på en måte ikke å forstå mitt synspunkt. Jeg er voksen og vil løsrive meg, sier hun. Jeg kan ikke bo sammen med han.
Hun føler at hun og søsknene liksom blir som en forelder i forhold til faren, og det byr henne veldig imot. Det er noe av grunnen til at hun ikke vil ha så mye kontakt. Jeg orker ikke sitte hjemme flere fredags- og lørdagskvelder og bekymre meg viss pappa går på byen. Jeg vet jo ikke om han har kontroll selv lenger, det kan jo skje mye slike kvelder. Når vi ungene er der må vi overtale han til å lage mat, vaske hus og slike ting. Jeg føler også at jeg må fortelle at han må passe bedre på søsknene mine når de bor hos han. Jeg føler at det ikke er min jobb, sier hun. Det var nemlig slik at når jeg var hos han så oppdaget jeg at han ikke orket å lage seg middag når vi ikke var der. Det fikk jo meg til å dra til pappa oftere for liksom å ta meg av han. Det er en del av meg som sier at jeg egentlig burde bo hos pappa, ta meg av ham, passe på ham, vie min tid til å ta vare på ham og bruke tid med ham til han havner på sykehjem eller dør. Jeg ser at det trengs. Jeg ser hvor sårt han trenger en til å være der for seg. Selv om mor prøver å støtte ham, vil han ikke la henne slippe innpå seg lenger. Han har fullstendig stengt henne ute etter skilsmissen.
Linnea medgir at hun bekymrer seg for farens fremtid. Hvem skal fortelle fastlegen når pappa ikke lenger bør kjøre bil? Hvem skal hjelpe pappa å huske på legetimer og slikt. Etter hvert vil han jo glemme det meste. Hvem skal da hjelpe ham? Hva skal vi gjøre? Linnea sier at hun savner hjelp og informasjon om dette. Jeg ser ingen annet utvei enn at det blir meg som blir nødt til å komme hjem og ta meg av ham. Slik som det ser ut nå, kan han ikke bo alene der uten meg særlig lenger. Alt kommer til å bli skakk-kjørt. For ikke å snakke om økonomi, hus og relasjoner til folkene rundt ham. Han trenger meg der hjemme, men jeg vil ikke. Men jeg ser og føler at jeg må, sier hun.
Linnea blir svært oppgitt når hun tenker på farmoren. Hun forstår ikke hvordan farmoren kan være så fordømmende overfor moren og også overfor Linnea. Hun som selv har opplevd en mann med HS forstår ingen ting. Det sårer Linnea. Det viser også at det ikke er så enkelt å få hjelp av den nærmeste familien. Linnea mener at farmoren på et vis ildner opp konfliktene i familien fordi hun på en måte tar "parti" med pappa. Slik burde det ikke være, mener Linnea.
